Hej vloggen.

Så er jeg hjemme i Bodø igjen. Etter å ha kjørt nordre Nordland rundt med Stine-Elise, vært ti dager i London og hvilt ut et par dager i Trondheim. Jeg mistet bankkortet mitt den siste dagen i London, sammen med laktasetablettene og de nye strømpebuksene mine. Ellers har jeg hatt det s t r å l e n d e! Tror vi skal snakke mer om det senere, jeg har en million bilder.

Etter den lille bankkort-ulykken snudde hellet da jeg landet på norsk jord igjen, og jeg fikk en ny koffert av Norwegian fordi de krevde å få skylden for å ha ødelagt kofferten min. Men den har alltid vært sånn. Faktisk reparerte jeg den på stedet, men de insisterte på å få gi meg en ny fordetom. Takk! Og i går var jeg innom hybelen min en liten stund for å skjule det verste, før pappa skal låne den mens han er sammen med lillebroren min på Skandia Cup neste uke. Mens jeg ryddet kom jeg over en avglemt konvolutt med 700 kroner i (Jeg tror kanskje jeg er det mennesket i verden som flest ganger har rotet bort penger, aldri savnet dem, og så funnet dem igjen. Jeg velger å elske denne egenskapen ved meg selv.) Senere oppdaget jeg at jeg hadde fått et nytt bankkort i posten fordi ett av mine fire Visa-kort var på vei til å gå ut. Så nå er alt i orden igjen! Bortsett fra at jeg tror jeg glemte det nye kortet i Trondheim, og at jeg kunne trengt et par nye strømpebukser til i kveld.

I dag tok jeg dagtoget fra Trondheim til Bodø. Ti timer nordlandsbane, kaffe på termos kokt med mye kjærlighet, bøker å lese, ingenting som stresser, og alt godt. En konduktør som jeg kjenner, for hun er fra Fauske, og som slår av en prat og ber meg om å hilse alle, alle kjente. Så: tilbake til det deilige småbylivet. Hvor taxi-sjåføren etter å ha grublet på adressen min en stund sier "Heter du Wenberg til etternavn?" og jeg sier "ja" og han lyser opp i hele ansiktet og nesten roper "Du er jo så lik dem også! Næmmen kor artig. Jeg kjenner dem jo alle sammen, han Jan, ho Grethe, ho Elisabeth". Så viste det seg at han hadde jobbet på Fauske Camping for minst 20 år siden, og det gjør oss jo nesten til kolleger, og det synes jeg også var litt gøy. Lille, lille Nordland, nå er jeg klar for å gi deg aaaall my love igjen for et par ukers tid.

Vi begynner med å feire at min galeste, beste venninne snart er 21.