15. februar 2007

Vlogg 6

Ei søvnløs natt og en bortkasta skolegang. Litt som å føle uten å føle.

Damien.


(Heh.)

Å ikke vite hvor en skal er noe jeg håper de fleste mennesker kjenner på fra tid til annen. Det stresser oss.

Det er litt fremmed for meg. Å drømme er noe jeg unngår. Det å bare la ting gå sin gang tiltrekker meg. Som om jeg slipper å forholde meg til livet mitt, og stå til ansvar for det, hvis jeg bare lar det flyte. Jeg gjorde ingenting for å komme hit, så at jeg havnet her kan jeg ikke lastes for.

Og ikke se så stygt på meg.

Det er rart hvordan konflikter kan oppstå sjøl om en ikke oppsøker dem, og bare gjør som folk vil hele tida. Det er ikke nok. En kan ikke alltid slippe unna med ingenting. En gang kommer noen til å ta deg. Kanskje kommer de til å ta deg akkurat på grunn av det.

Jeg vet ikke hva jeg vil, hvor jeg skal, eller hva jeg synes om noe som helst. Det var en gang folk trodde at jeg hadde masse meninger. De tok feil. Jeg er opptatt av kun få ting, og jeg vet ikke helt hva jeg synes om disse tingene en gang. God språkføring er viktig, og jeg tenker mye på det.

Frem eller fram? Enda eller ennå? Selv eller sjøl?

Spørsmål jeg mener alle burde tenke nøye igjennom. Tenk å dø uten å vite hvordan språket sitt er. Jeg gleder meg til den dagen jeg har tatt stilling til alt og kan servere mitt språk. Mitt eget bokmål. Mitt eget språk. Min egen, gjennomførte skriftlige stemme. Det blir et høydepunkt i livet mitt. Det er lenge til. Men jeg kommer i motsetning til de fleste, til å komme dit. Om jeg ikke kommer frem til noe annet her i livet, gjør det ingenting. For ingenting betyr noe som helst sammenligna med det. Mitt språk. Og det liker jeg å tenke.

Nå kunne jeg godt tenke meg å skrive mer om det norske språk, viktige valg og virkemidler. Men jeg tror ikke andre finner det særlig interessant. Det synes jeg er for dårlig.

”Nothing unusual, nothing's changed. Just a little older that's all. You know when you've found it, there's something I've learnt, 'cause you feel it when they take it away.

Then something unusual, something strange, comes from nothing at all.”

4 kommentarer:

  1. Du vet jeg liker deg. Og jeg gleder meg også til du finner språket ditt.

    Du er nydelig Ulrikke.

    SvarSlett
  2. _Alle_ ser frem til det! Ingen tvil.

    SvarSlett
  3. Jeg liker deg, Mulle. Du er bevisst språket som rettskrivningsverktøy og som identitet. Det er veldig få forunt på din (og min) alder.

    Forøvrig: Sjøl om språket ditt fortsatt er i utvikling skriver du allerede veldig godt. Da jeg var på din alder (haha, hør gamlingen) særskrev jeg fortsatt ord innimellom. Tenk det, språkpedanten sjøl særskrev ord da han var 17. Ja ja.

    SvarSlett
  4. Tusen takk.

    Jeg er veldig bevisst språket som identitet. Men jeg forstår at det for noen kan virke meningsløst å definere seg sjøl og andre gjenom det skriftlige.

    Ofte glemmer jeg at det, tross alt, er budskapet som er det viktigste, og ikke hvordan jeg pakker det inn.

    Hvis du særskrev ord da du var 17, er det kanskje fortsatt håp for massene. Det gleder meg.

    SvarSlett