Sammen er vi mindre alene

Skrev i forrige innlegg om min ensomme idyll, men jeg har ikke tilbragt en eneste natt alene her siden den første. Mamma kom på overraskelsesbesøk til meg på tirsdag for å være litt sammen med meg mens hun hadde sjansen. Onsdag kveld kom Stine, og underholdt meg til langt på natt og ba som vanlig om et liv. Jeg tror kanskje at det beste for Stine, av og til, er å gi bort litt av sitt til noen som faktisk ikke har et.

I går kom mamma og pappa innover igjen. Jeg skulle egentlig til Lofoten i helgen (med Stine!), men det er så dårlig vær. Så foreldrene mine har fortsatt mulighet til å være sammen med meg. De hadde med seg tre bæreposer mat, sånn at jeg slipper å gå til butikken i løpet av de neste to månedene.  Ti kilo grønnsaker, saftis og vaniljeis i fryseren i fall jeg får gjester. Og masse bønner, linser, laktosefri melk og andre matvarer mamma mener kan bøte på den prekære proteinmangelen hun tror jeg lider av. Etterpå fridde pappa til mamma for ørtende gang, men hun venter fortsatt på at han skal lære seg å gjøre det på en ordentlig måte.

I dag har det regnet vannrett. Og haglet! Jeg synes synd på hvert dyvåte menneske som kommer inn hit og er villig til å betale omtrent hva som helst for å få lov til å komme inn hvor som helst. Så synes jeg litt synd på Norge som ikke klarer å være en bedre vert. Som den ene turisten sa i det han ristet av seg noe av vannet og oversvømte resepsjonen: "It's YOUR weather". Mamma syntes det var en perfekt dag å dra til gartneriet, men hun mistet motet da vi kom tilbake til hagen, og bestemte seg for å overnatte hos meg enda en natt for å se om det er mer fristende å plante ut blomstene (og urtene som jeg har lovet å bruke) i morgen.

I går leste jeg forresten ferdig Spis, elsk, lev. Og jeg oppgraderer den fra elendig til "dårlig, men ganske informativ". Unnskyld forfatteren, jeg var for hard mot deg etter 28 sider.