Allerede på den tiden var jeg en stor romantiker, men uten mulighet til å innrømme dette for meg selv. Jeg sendte flaskepost til den ene av dem. Et åpenbart håpløst prosjekt, men kanskje har jeg aldri gitt bort meg selv sånn som jeg gjorde i det brevet. Måtte det for guds skyld aldri komme frem. Jeg skrev side opp og side ned i dagboka mi. Jeg skrev under med røde lepper.
Forelskelse har slitt på meg. Den gir meg helt åpenbare fysiske reaksjoner. Jeg kjenner det i magen, og ja, jeg kjenner det i hjertet. For faen. Det river i brystet til jeg ikke får puste, og i hvert fall ikke sove. På ungdomskolen brukte jeg disse nettene til å fylle en grå mappe med hundrevis av dikt. Hele forsiden av mappen var også dekket med ord og setninger. Og alt, ALT sammen handlet om kjærlighet. Kjærlighet til menn jeg ennå ikke hadde møtt. Av og til narret jeg meg selv til å tro at jeg kunne skrive om andre ting, og da handlet det gjerne om døden, men det er underordnet. Poenget er at det var kjærligheten som rev og slet i meg og startet prosjektet. Jeg skrev om gutter med mørkt hår, tynne bein. De var misforståtte, og sugde på bringebærdrops mens de ventet på at noen skulle dukke opp fra intet (jeg).
Ikke særlig nytt eller bedre menneske.
<3
SvarSlett