Insomnia

Jeg tror vi må sove om natten fordi en dag er lang nok. Bare av og til, en sjelden gang, kan vi holde ut en hel natt i tillegg til en dag. Som når jeg er mest forelsket i deg. Da vil jeg aldri sovne. Bare ligge våken og kjenne på oss. Men, når jeg, alene, ikke får sove, blir jeg ulykkelig. For mange tanker kan tenkes i løpet av et døgn. Om man ikke nullstiller seg i løpet av tjuefire timer, om du ikke har opplevd det, blir man så lei av seg selv. Hei, hodet, kan du slutte? Jeg vil at du skal være stille, at jeg skal få sove. Du kjeder meg, du klager for mye og du finner aldri ut av ting. Du tenker deg frem til nøyaktig samme sted, og innser akkurat det samme som før. Jeg orker ikke å følge deg lenger. Jeg vil slippe, drømme, glemme og slappe av. Ikke kjenne etter om jeg er verdt å elske. Så: våkne til en ny dag, i et nytt lys og lure på hva jeg skal spise til frokost. Uten søvn, er det umulig. Dagen er ikke ny, den er en forlengelse av dagen før. Av natten. Og jeg er jo bare et menneske, det går ikke an å begynne på nytt uten start (det er derfor alle begynner å slanke seg på mandager, ikke sant).