Det var en ny opplevelse for meg, fordi jeg denne gangen kunne peke ut akkurat når jeg ble deprimert. Tidligere hadde det vært en glidende prosess. Jeg gikk fra å hoppe rundt i gatene, og smile så mye fra øre til øre at fremmede stoppet meg for å spørre "hvorfor er du så glad?" og ikke kunne svare på det for jeg var jo glad for alt.
Til likegyldighet, og her burde jeg ha stoppet opp og tenkt, - det kommer, du kommer til å hate deg selv for hver lykkelige dag, for hver positive tanke, og for hvert inntrykk du har gitt av å ha rett til å være fornøyd. Men jeg forstod det aldri på forhånd. Det ligger vel i den likegyldige natur å ikke reflektere over hvor en er på vei. Og merkelig nok var det denne tilstanden jeg savnet når jeg var så lei meg selv at jeg ikke ville leve. For det var som om jeg aldri kunne huske mitt andre ytterpunkt når jeg var enten øverst eller nederst. Når jeg var utålelig lykkelig var det ingenting i verden som kunne overbevise meg om at jeg en dag skulle våkne i sengen og ikke orke å stå opp fordi det ikke fantes noen grunner. Og når jeg var på mitt aller mest deprimerte selvsentrerte, hadde jeg ingen forhåpninger om å noen gang igjen måtte løpe istedet for å gå fordi det føltes som om brystet skulle sprenges av boblende, brusende glede. Jeg glemte heldigvis at det gikk an.
Gradvis ble likegyldigheten erstattet av depresjonen, men jeg hadde aldri kunnet sette fingeren på når det skjedde. Jeg visste ikke når jeg gikk fra å være et menneske som var så lykkelig at andre ble lykkeligere bare av å være i nærheten, til et menneske som ingen så, til et menneske som ikke ville bli sett. Bare over lang tid og på avstand kunne jeg observere min egen kurve. Det utviklet seg så sakte, fra dag til dag føltes det ikke så annerledes.
Men denne gangen var det lett å merke, det var nemlig ingen likegyldighet involvert. Jeg var det gladeste mennesket på jorden, for du var i livet mitt. Vi hadde vært i byen og spist en veldig sen frokost etter en veldig lang natt, jeg hadde snakket og snakket om oss, og litt om alle andre. Du var strålende, og da du gikk kysset du meg med så mye kjærlighet at det var for mye for bare to mennesker (men det skal jeg fortelle om senere). Jeg skulle treffe deg igjen på kvelden, for vi ville drikke oss fulle, og late som om ingen andre som vi pleide.
Det kom skyllende over meg på badet. Jeg tok av meg klærne. Og da jeg stod på gulvet og hadde hengt dem fra meg, var jeg mer enn naken. Jeg visste instinktivt at det var noe jeg hade tatt av som jeg ikke kunne kle på meg igjen. Så sank jeg ned i badekaret og kunne kjenne i hele meg hvordan et lykkelig menneske var på vei til å bli et annet. - Hei, tenkte jeg, - trodde du var borte. På en måte var det godt å vite at jeg fortsatt var meg selv. På den andre siden var det forferdelig vondt, for jeg skjønte at det mennesket du likte så godt og som nettopp hadde stått påkledt og lykkelig på land, var forsvunnet i vann, hadde druknet, var ugjenkallelig borte.
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar