Eller mennesker som snakker om natten, litt lavere, siden det er natt, om ting som er skjedd for lenge siden. Av og til, i sånne netter, var det som om jeg endelig kom helt inn. Jeg kunne slutte å strekke meg og glemme alt.
Så ble det dag og jeg var livredd. Jeg skjøv fra for å få puste, og visste at jeg hadde mistet en liten bit til (men var tyngre enn før). Pustet inn. Ut.
Jeg hadde tatt feil, vi var for unge. Vi hadde gitt vekk alt som skulle være vårt eget til hverandre uten tanker om det som var på vei: det som er nå. Som om vi trodde at vi kunne tette mellomrommet ved å fylle det med noe annet. Det ble altfor klart istedet, selvfølgelig. Så stod vi der, nakne, og elsket ikke lenger. Den dagen turte jeg nesten ikke la deg være, men jeg gikk for å ikke forsvinne.
Det er når en er mest alene en vil at alle skal gå vekk. Kom tilbake.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar